178

(7. juli: Læredikt om forvitring)

Nei, det er ikke sant
at fururøttene
held verda saman,
dei kiler seg ned
i kvar minste sprekk,
i saumen i skallen
og med eit ufatteleg stivsinn 
og tolmod sprenger dei seg veg
til den innerste heilagdomen,
til Kaba, til det innerste
kvelvet der dei hemmelege formuene
ligg gjømte i bankboksar
med kodelås, der dei forbodne tankane,
den sensurerte historia
og dei uønska dikta ligg tørka
og samanpressa i herbarier
på gammalt pergament.

Fururøttene
er framtida sine fortroppar,
agentar for avantgardismen,
oppfinnarane av kubismen
og tolvtonemusikken
som borar skytehol
i berget for frostprengarane
som jobbar sekellange arbeidsdagar,
dekker til med matter av mose
og når eit nytt lag av fjell
blir vaska bort av vårflaumen
etter tusenårsvinteren,
susar dei til sola,
den store skytebasen: No
er alt blottlagt, no
er det din tur.