Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 3. september 2012

120

(3. september: THE END)


















SLUTT
stod det på lappen
på brystet til skiløparen
som tok meg igjen
i dei brattaste bakkane
i Østmarksrunden.

Eg hadde ikkje førestilt meg
at han skulle koma slik
eller sjå sånn ut,
så eg nekta å bryte,
smurte om og gjekk
for livet, prøvde å legge
så mange som råd
mellom meg og slutten.

Eg vart fjerde sist
i klassen min, men etter det
smører eg alltid etter ver
og føreforhold
og stiller aldri etteranmeldt
til start.

Likevel hender det
at eg gløttar over skuldra
når det klabbar
i dei brattaste bakkane.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , ,

1 kommentar:

  1. Unknown3. september 2012 kl. 10:16

    Jeg har hørt det sagt at slutten kommer når du minst venter det, men at den skulle komme på denne måten, gikk jeg ikke med på. Jeg har meir tenkt meg den som på vedlagte bilde, "i livets høst", med lauvfall, rim i skyggen og nyis på tjerna. Når jeg lever så nært innpå kreftsjukdommen, er det ikke til å unngå at det blir en del tanker rundt emnet. Det hjelper ofte med sjølvironi og humor.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)