Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 20. september 2012

103

(20. september: Hundedikt VII - Bønn)















Ta på meg.
Bor fingertuppane gjennom dei strie
dekkhåra

inn til den mjuke
underulla. Eg kan ha is
i pelsen

men innerst inne,
innerst inne er eg varm.
Ta

på meg. Midt
i det mjuke finn du ein kul,
hard, øm, fylt av verk

og ei rift i skinnet
der kulda slår gjennom
til marg og bein.

Eg lever som ein hund
og har eit hundehjarte.
Eg er velsigna.
 

1 kommentar:

  1. Det er ikke dikt og store ord vi trenger, men berøring.

    SvarSlett