(8. november: Apropos Decartes)
Det har vori ein lang dag
men han skulle vori lenger
eg vil ikkje sova
eg vil ikkje kjenne kroppen
sleppe krampetaket
om gjerningane våre
så lenge eg tenker
er eg, når eg søv
er eg ikkje
meg og vi er ikkje oss.
Eg må ta på deg
for å vita at du er til
det held ikkje
at eg drøymer om deg.
Det har vori ein lang dag
men han skulle vori lenger
eg vil ikkje sova
eg vil ikkje kjenne kroppen
sleppe krampetaket
om gjerningane våre
så lenge eg tenker
er eg, når eg søv
er eg ikkje
meg og vi er ikkje oss.
Eg må ta på deg
for å vita at du er til
det held ikkje
at eg drøymer om deg.
Dagen er virkeligheta vår, det vi har visshet om. Det vi drømmer, hva er det? Av og til kjennes det utrygt å slippe taket i det vi veit vi har.
SvarSlett