159

(26. juli: Havet kjem)

Noko er farlegare
enn det gir seg ut for
slik som når havet
kjem ruslande under fullmånen
og liksom tilfeldigvis
prøver å gå i land

motstrebande dytta fram
av ein vilkårleg vind
og lovmessige tiltrekningskrefter
kunne det like godt gått i land
i Amerika og Asia og Afrika
og overalt

går det i land
mens det hevdar uskylda si
og mens eg ventar på langfjæra
gjennomfører det den langsiktige
okkupasjonen sin frå eincella tøffeldyr

til panserpadder og dinosaurar og urfuglar
og sjølv inn i cellene
og blodårene sitt fint forgreina
kanalsystem og tarmsystemet
sitt grovt dimensjonerte
avløpsnett

stig havet
til premissane er lagt
for eit systemskifte og gråten
tar meg.